Det var hans tredje ekteskap, og det ble kort, kaotisk og kompromissløst. Den 29 år yngre Harriet var egenrådig og sta, og nektet å finne seg i rollen som hustru i et dukkehjem. August hadde tydelig problemer med potensen, og var så engstelig for å gjøre Harriet til lags at han insisterte på at de skulle be Fader Vår sammen før de gikk til sengs! Hvilket virket nokså ”avkjølende” på den unge konen. Allerede i1903 flyttet Harriet Bosse og datteren deres, Anne-Marie, til en leilighet på Biblioteksgatan. Hun var lei av anklager og krangler og hans ulidelige sjalusi. De fortsatte imidlertid å spise søndagsmiddag på Karlavägen hos Strindberg under separasjonstiden, og han ville heller ikke bryte det seksuelle samværet.

Etter noen år møtte Harriet Bosse den unge skuespilleren Gunnar Wingård och Strindberg nesten ”gal” av sjalusi. I hans fantasi var hun fortsatt levende hos ham, og han forsatte å skrive om henne i Den okkulte dagboken. Før Harriet døde i Oslo 1961 har hun uttalt at ekteskapet slett ikke var noen tragedie, tvert imot: ”Alt annet i livet mitt, medregnet min teaterkarriere, var helt betydningsløst sammenlignet med årene med Strindberg.”

Nå skal vi ikke foregripe begivenhetenes gang, men la brevene tale for seg selv. Vi gir ordet til Harriet Bosse, alias Wenche Strømdahl og August Strindberg, alias Hallbjørn Rønning. Gitaristen Jarl Strømdal sørger for det musikalske.

Stykket er hovedsak basert på deres egne brev, dagbøker og erindringer. I boken De återfunna breven (fra Strindberg til Bosse) av Åke Runnquist, skriver forfatteren blant annet: ”I dessa brev har hans våldsamma sorg, hans obändiga raseri och hans djupa kärlek till hustru och barn skapat dokument som tål at ställas bredvid det bästa han skrivit.”